Claude Royet-Journoud

Norsk // English

«Man spør seg alltid hvorfor et dikt er ferdig. Det eksisterer idet man gjenkjenner det, slik man ’gjenkjenner’ en kropp på likhuset. Det er på samme tid noe skremmende og merkelig. Det er når det løsriver seg. Du gjenkjenner noe som er fraværende, som er trukket fra i det øyeblikket diktet er tilstrekkelig anonymt til at du signerer det.» [1] Passasjen er hentet fra Claude Royet-Journouds (f. 1941) poetikkbok La poésie entière est préposition (Poesien i sin helhet er preposisjon, 2007), og kan tjene som en inngang til forfatterskapet. Royet-Journoud tar Maurice Blanchot på ordet idet han søker å utpønske litteraturens nøytrale grunnlag, og et kjennetegn ved poesien hans er at den fremstår som en anonym (eller også: nøytral) størrelse løsrevet fra poeten. Her finnes ingen private idiosynkrasier, ingen navn eller data knyttet til forfatterens biografi. Også i opplesningssammenheng insisterer Royet-Journoud på en tilsvarende nøytralitet, og opptrer ofte med en stoppeklokke for kronometrisk å tilpasse opplesningen til de store, hvite flatene i bøkene. Dermed legges det en steril hinne over fremføringen, og snarere enn en enkeltstående begivenhet, tar opplesningen form som en seriell akt: «Poesi: det som ikke er hendelsesmessig.»[2]

Royet-Journoud har i mer enn 40 år virket som poet og redaktør for en rekke selvinitierte tidsskrifter. Han er særlig kjent for sin tetralogi, et diktverk i fire bind som ble innledet med boken Le renversement (Omveltningen) i 1972 og fullført med Les natures indivisibles (De udelelige naturer) i 1997. Tatt i betraktning at den er blitt til over en periode på 25 år, er tetralogien forholdsvis beskjeden i omfang (de fire delene teller knappe 400 sider til sammen). Med sitt minimalistiske formspråk kan de første bøkene leses som eksempler på det Emmanuel Hocquard har kalt en «negativ modernitet» – en særlig tilbakeholdenhet i møte med språkets tendens til å gjøre alt ukjent om til analogier og avarter av det allerede kjente. Ved å rense tekstene for nedarvet billedbruk og metaforikk, søker Royet-Journoud å nå fram til en «flat» (fransk: plat) poesi. Dette innebærer en vending bort fra poetisk symbolisme og går i retning av en grammatikalsk fundert poesi, der språket, som medium, trer i forgrunnen. Programmatisk heter det da også: «Å bytte ut bildet med ordet bilde.»[3]

Ved siden av eget virke som poet, står Royet-Journoud bak flere tidsskrifter, deriblant Siècle à mains, som han utga sammen med Anne-Marie Albiach og Michel Couturier i perioden 1963–70. Tidsskriftet utkom i til sammen tolv utgaver og ble for det meste redigert og produsert i London. Andre periodika er det fullstendig uartikulerbare llanfairpwllgwyngyllgogerrychwyrndrobwlllantysiligogogoch (oppkalt etter det walisiske stedsnavnet og tidvis forkortet til llanfair), «A» og den månedlige utgivelsen Zuk (der de to siste er åpenbare referanser til den amerikanske poeten og objektivisten Louis Zukofsky).

Et ytterligere prosjekt, og utvilsomt et av de mest særpregede, er utgivelsen L’In-Plano, som i 1986 utkom med en daglig frekvens på til sammen 80 utgaver. Hvert nummer besto av et dobbelsidig A4-ark, maskinskrevet og med innslag av tegninger og fotokopiert «collage». Blant bidragsyterne finner vi sentrale poeter som Jacques Roubaud, Anne-Marie Albiach, Roger Laporte og Edmond Jabès. Forlaget Al Dante ga i 2002 ut en faksimileutgave av tidsskriftet utstyrt med et forord av kritikeren Jean-Marie Gleize.

Som oversetter har Royet-Journoud publisert dikt av George Oppen og sammen med Emmanuel Hocquard står han bak to antologier med amerikansk poesi på fransk. 21+1 Poètes américains d’aujourd’hui (21+1 amerikanske poeter idag, 1986) har et tyngdepunkt i poeter knyttet til L=A=N=G=U=A=G=E, blant andre Charles Bernstein, Ron Siliman og Susan Howe. Den andre antologien, 49+1 Nouveaux poètes américains (49+1 nye amerikanske poeter, 1991) omfatter et bredt utvalg yngre poeter, som alle begynte å publisere så sent som på 80- og 90-tallet.

Royet-Journouds egne bøker bærer ingen sjangerbetegnelse og kan ifølge ham selv best sammenlignes med et teater der ordene opptrer i ulike roller. Tekstene består hovedsakelig i enkle setninger eller utsagn (fransk: propositions) montert sammen til komplekse bindinger. Versene trer sammen på siden, fusjonerer nærmest og aktiverer de store, hvite flatene. Disse er imidlertid ikke mangler eller tomrom, men utgjør snarere den nødvendige resonansflaten for utsagnene. Heller enn lyrisk patos, kjennetegnes bøkene av kjølig diskresjon:

[han avbryter tanken/ han flytter noe utenfor/ nervens gjennomsiktighet][4] Gjennom en pregnant knapphet undersøker Royet-Journoud på én og samme tid språkets interne organisering og dets grenser mot alt det som ligger utenfor: kroppen, stillheten, tingene. I likhet med fluen i Wittgensteins berømte exemplum, er poeten innestengt i et glass og må først få øye på denne hindringen før hun kan slippe ut. Andre bok i tetralogien har for øvrig tittelen La notion d’obstacle (Begrepet hindring, 1978) og kan leses som et ledd i objektiveringen av språket som medium og mennesket som (et klaustrofobisk) homo loquens lukket om seg selv. «Å skrive vil si å være i stand til å vise fram anatomien. Man må gå helt til enden av det bokstavelige. (…) Dersom man presser bokstaveligheten til det ytterste, slik Wittgenstein gjorde, ender man opp i forferdelse.»[5]

Som poet er Royet-Journoud utøver av det han selv kaller «uvitenhetens yrke»: målet er ikke å artikulere en håndfast eller strategisk viten, men snarere å få øye på mekanismene som setter meningen i spill. Her innehar preposisjonen en privilegert plass og hans siste større bok, som utkom på forlaget P.O.L i Paris i 2007, har tittelen Théorie des prépositions (Teori om preposisjoner). De ulike tekstsekvensene er blitt til over en årrekke og har alle vært publisert i Jean Daives tidsskrift Fin. Bokens tittel er hentet fra en fransk oversettelse av den danske språkforskeren Viggo Brøndals Præpositionernes Theori fra 1940, og innevarsler en ytterligere intensivering i Royet-Journouds poetiske praksis. Enda mer enn tidligere synes katastrofen å løpe forut for boken, og en av sidene bærer utelukkende innskriften «43525». Dette er det nøyaktige antallet par sko som ble funnet ved den sovjetiske frigjøringen av Auschwitz i 1945 – tallet viser i all sin abstrakte enkelhet til en bakenforliggende realitet det nærmest synes umulig å yte rettferdighet med ord. Maurice Blanchot snakker i denne sammenheng om en «katastrofens skrift», og i boken med samme navn skriver han følgende: «En isolert setning (…) gjenlyder som en ytring fra orakelet, som i kraft av sin egen betydning ikke behøver å tilføyes noe.»[6] Det som tilføyes i Royet-Journouds tilfelle er nettopp de hvite flatene på siden, og med dem: leseren.

1. Claude Royet-Journoud, La poésie entière est préposition, Marseille: Éric Pesty Éditeur 2007, s. 16.

2. La poésie entière est préposition, s. 10.

3. La poésie entière est préposition, s. 11.

4. Claude Royet-Journoud, Le renversement, Paris: Gallimard 1972, s. 14.

5. La poésie entière est préposition, s. 12–13.

6. Maurice Blanchot, L’écriture du désastre, Paris: Gallimard 1980, s. 200–201.