Red Epic

Norsk // English

Å bry seg om språket er å bry seg om det man ser på som felles. Dette, hevder Alain Badiou, er den grunnleggende forbindelsen mellom poesi og kommunisme. Også den materielle verden og tankenes verden er gitt for alle, slik språket er det. Likevel er det nettopp fordi alt dette ikke er gitt at poetene tvinges til å oppsøke språket for å finne de ressursene som kreves for å skape en slik verden. Det er en søken som, ifølge Badiou, kulminerer med dikt levendegjort av en «brutalt poetisk opposisjon mellom fornedrelse og utpressing, og resignasjon omgjort til heroisme», som samsvarer med de opprørske massene. Episk form, med andre ord.

Med sin seneste diktsamling Red Epic, tilfredsstiller Joshua Clover denne besettelsen, men negativt. Noe som i denne sammenhengen vil si at poesien først må ødelegge den nåværende verden, for å kunne skape en ny. Og som bokomslaget og en rekke referanser til Molotov-cocktails (i Coca-Cola flasker) så tydelig viser, ønsker disse diktene å sette verden i flammer.

Flere av diktene som utgjør Clovers tredje samling ble skrevet årene omkring Occupy Oakland, en av mange motstykker til Occupy Wall Street på vestkysten. På sitt høydepunkt i 2011 – fra okkupasjonen i oktober av ‘Oscar Grant Plaza’ til den midlertidige blokaden av havnen, første gang i november, og så igjen i desember – klarte Occupy Oakland gjennom ulike former for direkte aksjon og organisering av gjensidig bistand å mobilisere tusenvis av deltakere, inkludert en rekke Bay Area-poeter. Selv om diktene i Red Epic er merket av dette spesielle øyeblikket, forteller, registrerer eller overfører de ikke bare detaljene som angår et fellesskap [community] som var engasjert i en periode med kamp. I stedet gjør de bruk av denne intensiteten når de reflekterer over hvordan man, i tiden etterpå, fortsatt kan være trofast mot hendelsen og yte rettferdighet mot fordringene den stiller poesien overfor.

En måte å gjøre dette på finner vi i den siste strofen av langdiktet, «The Gilded Age»:

An age which no longer loves poetry has betrayed itself
There are not two kinds of poetry there is only one: Jacobin and unyielding
The first principles must be beyond dispute
The best poetry will have contempt for its era but so will the worst
It must be made of everything
including text – the minimum formula for realism –
but it does not align itself
with texts – it must align itself with work – meaning hatred
of work – it must desire
change so much it is accused of being in love
with annihilation –
must in fact love annihilation – the rest is sophism –

Stikk i strid med ideer som vanligvis knyttes til den historiske avantgarden, postulerer diktene i Red Epic at det å rekonfigurere makten og endre den sosiale praksisen er forutsetninger for poetisk innovasjon. Hvis disse diktene kan sies å lappe sammen de ressursene som kreves for å bygge en ny verden, så gjør de det ved å sy revolt sammen med omsorgspraksiser: å ta vare på seg selv, ta vare på tingene og ta vare på hverandre. Det episke blir med andre ord gitt et lyrisk mønster.

«The coronation of kings, the praise of nations, the vindication of the ways of god (or the gods) to man, the counting and administration of the wealth of the rulers. These were the original tasks of the poem. The poet emerges alongside the warrior class, the priestly class. The poem emerges as one expenditure of the newfound surpluses of the grain-cultivating civilizations of the Nile and the Tigris and Euphrates. Without peasants, no poets. Poets really are the unacknowledged legislators of the world because, from the start, the poem was a tool for the administration of the affairs of state: written business records and legal codes enabled by the measurement and patterning of speech provided by the poetic technique.

Dickinson’s attic, Rimbaud’s departure, Oppen’s silence. Though such dissidence is not unique to the modern poet, the legendary refusals and decompositions of the modern poets emerge largely as the consequence of the dawning awareness of this legacy. Once poetry is defined as an explicit antagonism to this legacy — and to the official, sanctifying role that the poem might play in bourgeois society — the categories of poet and poem and poetry are animated by curious contradictions, like so many of the categories in capitalism. The vocation of the poet becomes self-destruction; the vocation of the poem, self-abolition. The realization of poetry can only be had through the destruction of its specific instances. In this way, poetry enters into alliance with that class whose historical mission is the abolition of all classes, itself included, and the production of communism therefrom.»

– Commune Editions på Jacket2

Joshua Clover (f.1962) er poet, kritiker, oversetter og redaktør, bosatt i USA. Han debuterte med Madonna anno domini: Poems i 1997, og har siden gitt ut Totality for kids (2006) og 1989: Bob Dylan Didn’t Have This to Sing About (2009). I mai kommer Riot. Strike. Riot.: The New Era of Uprisings ut på Verso. Clover er også professor i litteratur ved University of California Davis og oversetter, blant annet av den amerikanske utgaven av Jean-Marie Gleizes Tarnac, en forberedende handling.

Mathew Rana