Tomater

Norsk // English

I likhet med Jean-Marie Gleizes bok Tarnac, en forberedende handling, som var invitert til Audiatur-festivalen i 2014, tar Nathalie Quintanes bok Tomater fra 2011 utgangspunkt i den såkalte Tarnac-affæren: den spektakulære arrestasjonen, på nokså spinkelt bevisgrunnlag, av Julien Coupat og ni andre med tilknytning til et autonomt kollektiv i Tarnac, i kjølvannet av en ikke-voldelig aksjon mot strømnettet på en TGV-linje. Iverksettelsen av et sofistikert antiterror-apparat og anvendelsen av ekstraordinære lover mot et alternativt miljø som ellers først og fremst var assosiert med antikapitalistisk aktivisme og det venstreradikale filosofitidsskriftet Tiqqun, virket sterkt bevisstgjørende på deler av den franske litteraturen, og skjerpet interessen for problemstillinger som de siste årene er blitt mer framtredende i den nye franske poesien: Hva er poesiens plass i den politiske virkeligheten? Hvordan kan poesien selv virke politisk? I et personlig essayistisk skrift stiller Nathalie Quintane spørsmålet om hva det vil si å være utøver av en så marginal praksis som poesien i et samfunn som i stadig sterkere grad ensrettes og strømlinjeformes med mer eller mindre brutale virkemidler, og om hvilken forbindelse det er mellom denne posisjonen og det politiske utenforskapet. Quintane beskriver sine egne erfaringer med å dyrke tomater med ikke-sertifiserte, økologiske frø, og med å delta på litteraturfestivaler og i en litterær offentlighet der fest-aspektet er i ferd med å bli enerådende. Erfaringene danner bakgrunnen for en bredt anlagt diskusjon, som også inkluderer en epostutveksling med filosofen Jean-Paul Curnier, om relevansen av den franske revolusjonære tradisjonen – fra Blanqui til Action Directe – og om muligheten for en oppstand i dag.

De som arbeidet i (eller for) institusjoner i kunstens eller litteraturens verden, og som man i en straffeforfølgende kontekst skulle tro hadde behov for å demonstrere, hadde tydeligvis ikke noe annet valg enn å antyde, på individuell basis, hvordan de ville ta stilling den dagen det ble spetakkel.

Dette kunne bare skje gradvis: på den ene siden, den først langsomme, etter hvert raske forvandlingen av institusjonen de arbeidet for, fra en offentlig tjeneste til en alminnelig «kulturell aktør» (altså et slags turist- eller eventbyrå spesialisert på å utforme programmer til arrangementer med høy verditilvekst). På den annen, ved gitte anledninger, markedsføringen av en personlig mening som helt flyktig skilte dem fra den grå massen, og som risset opp de besynderlig transparente konturene av en venstreekstremist.

Idet man oppdaget at man ikke bare var med på overgangen fra kunst (tilskåret etter resten) til et festlig inventar (avskåret fra resten), men også var delaktig i den, kunne man for øvrig ikke gjøre annet enn å tydeliggjøre den forenklede formelen for sitt mulige engasjement den dagen det ble spetakkel.

Nathalie Quintane (f. 1964) er en fransk poet bosatt i Digne-les-Bains. Quintane har utgitt et femtentalls fragmentarisk konstruerte bøker i grenselandet mellom poesi og andre litterære sjangrer – skuespill, roman, selvbiografi, reportasje – som inkorporerer montasjer av mytologiske klisjéer og standardiserte sjangertrekk i en vedvarende gransking av representasjonenes forhold til virkeligheten. Quintane har også gjort seg bemerket som oppleser, og har vært involvert i flere sentrale litterære tidsskrifter, som Nioques, hvor hun sitter i redaksjonsrådet.

Tomates/P.O.L Editeur.
Kjetil Røed om Tomater i Aftenposten.

Thomas Lundbo