Hooshyar Ansârifar

Norsk // English

Etter å ha vært fengslet under Shaen, tvunget i exil til USA og ha returnert til Iran etter revolusjonen i 1979, bare for å bli fengslet på nytt under det islamistiske regimet og sagt opp fra stillingen på Teheran Universitet, opprettet Reza Baraheni en legendarisk workshop i sin egen leilighet. På tirsdager ble det undervist i moderne og postmoderne filosofi og litteraturteori, og på torsdager var det poesiopplesninger og diskusjoner. Gruppen kalte seg «språk-poeter» og hadde ikke så rent lite tilfelles med de amerikanske language-poetene: en nedbrytning av de umiddelbart kommunikative kvalitetene ved språket i et forsøk på å sabotere språket som middel for overføring av verdi, og dermed makt. Men Iran er ikke USA, og farsi er ikke engelsk. De iranske språk-poetene (som først i ettertid ble oppmerksomme på de amerikanske, de amerikanske kjenner fortsatt ikke til dem) spant videre på særlig de fonetiske kvalitetene som finnes i den iranske tradisjonen og i farsi og skapte en poesi som er melodisk og rytmisk basert enn deres amerikanske parallel.

Hooshyar Ansârifar deltok på Barahenis workshop. Langdiktet «Veien til Esfahan», med undertittelen «Moderato cantabile» har blitt beskrevet som en av de mest vellykkede tekstene fra denne gruppen, og også som et av de viktigste diktene som beskriver livsfølelsen til den generasjonen som vokste opp under Iran-Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988. Diktet består av syv avdelinger som alle bortsett fra en («Prosa») har titler hentet fra musikken. De ulike avdelingene er, kan man si, løst basert på ulike stemminger hentet fra iransk og kurdisk tradisjonsmusikk og ulike poetiske modi. De enkelte avdelingene preges av spesifikke toner (do, re, mi, fa, so osv.), uten at det dermed sagt er et dikt som streber mot harmonier i vestlig, temperert forstand. Så er også strengeinstrumentet tanbur en gjennomgangsfigur i diktet (tanburen akkompagneres ofte av rammetrommen daf, et av Barahenis mest kjente dikt tar utgangspunkt i l yden fra dette instrumentet). Men også Morteza Khan, en iransk utøver av det i utgangspunktet  europeiske instrumentet piano er viktig i diktet, i likhet med Madame Bovary og Pere Laiches-kirkegården i Paris.
Esfahan er en av de største byene i Iran, blant annet kjent for noen av de vakreste moskeene i verden, og byen hvor  Ansârifar vokste opp. Paradoksalt nok later «Veien til Esfahan» å lede bort fra Esfahan, først i retning Paris, og så i retning Kurdistan. Hvor dette diktet vil er ikke helt enkelt å si, men det  skaper, i likhet med de fleste av Ansârifars tekster, en symbiose mellom iransk, kurdisk og vestlig tradisjon, mystisisme og estetikk.

Sammen med Alireza Behnam redigerer Hooshyar Ansârifar for øyeblikket en rekke på 60 bøker med ny iransk poesi på forlaget Afraz. Han har tidligere blant annet redigert en rekke tidsskrifter, arbeidet som journalist og undervist i litteratur. «Veien til  Esfahan» kommer i norsk og dansk oversettelse ved Simon Bjørkman og undertegnede til høsten.

 

Paal Bjelke Andersen

Hooshyar Ansârifar

Paal Bjelke Andersen

Ali Reza Behnâm

Paal Bjelke Andersen

Gunnar Berge

Jonas (J) Magnusson

Christophe Hanna

Gunnar Berge

Arve Kleiva

Audun Lindholm

Klimakrisen

Olga Ravn

Franck Leibovici

Gunnar Berge

Eileen Myles

Mathias Danbolt

Solmaz Naraghi

Paal Bjelke Andersen

Erlend Nødtvedt

Cathrine Strøm

Politikk Poetikk Praksis

Politikk Poetikk Praksis

Lars Mikael Raattamaa

Lyra Ekström Lindbäck

Olga Ravn

Susanne Christensen

Daniela Seel

Susanne Christensen

Mazdak Shafieian

Leif Høghaug

Lars Skinnebach

Olga Ravn

Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Jenny Tunedal

Julie Sten-Knudsen

Andreas Töpfer

Audun Lindholm

Aina Villanger

Ane Nydal

Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II

Fredrik Nyberg

ChateauxChateaux

Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby

Falsche FreundeFalsche Freunde

Uljana Wolf

Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud

Sean Bonney

Spit TempleSpit Temple

Cecilia Vicuña

Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire

Jean-Marie Gleize

-->

Audiatur Waste Land er en poesibiennale som arrangeres 12. til 15. april i Bergen. Dette er femte gang Audiatur – Festival for ny poesi avholdes, første gang var i 2003. Festivalen har i 2005, 2007 og 2009 publisert omfattende kataloger som er tilgjengelige gjennom Audiatur bokhandel.

I år tar festivalen udgangspunkt i T.S. Eliots berømte dikt «The Waste Land» (1922), et dikt som i stor grad består av sitater («a heap of broken images»), et ikonisk modernistisk dikt formet som et apokalyptisk kor av stemmer. Audiatur Waste Land er ikke en hyllestfestival til et kanonisert verk, men vi ønsker å bruke diktet som konseptuelt rammeværk, som inspiration og som «ryggrad» i programmet. I forbindelse med festivalen produseres et innholdsrikt programhefte, to oversettelser av fransk og iransk poesi og siden en festivalavis som samler dokumentation og materiale i etterkant av festivalen. Politikk Poetikk Praksis vil være tilstede under festivalen og både blogge og spontanprodusere materiale. Med deltakere fra Iran, Frankrike, Tyskland, USA, Norge, Sverige, Finland og Danmark presenterer Audiatur Waste Land fire dager med oplesninger, forelesninger, konsert, utstilling, performance, paneldebatter med mere på sentrale steder i Bergen.

I etterkant av Audiatur Waste Land holdes ytterligere to arrangementer i 2012: I Oslo 25. mai inviterer vi i samarbeid med Folkebiblioteket og Deichmanske bibliotek, avd. Grünerløkka til et møte med den fransk-amerikanske forleggeren, litteratur- og kulturteoretikeren Sylvère Lotringer kjent fra forlaget Semiotext(e) og 21. juli kommer litteraturprofessoren og avantgardespesialisten Marjorie Perloff til Bergen.

Velkommen!

Arbeidsgruppen består i 2012 av Karl Larsson, Cathrine Strøm, Martin M. Sørhaug, Simen Hagerup, Paal Bjelke Andersen, Thomas Lundbo og Susanne Christensen.