Mazdak Shafieian

Norsk // English

En tidlig vinterdag

Mazdak Shafieians andre bok, Antwerpen (2011), kan med rette sies å tilhøre visjonsdiktningens område. Skjønt, det er ikke gitt hva dette området er, som litterært topos betraktet. Hva kjennetegner et visjonsdikt? Typiske trekk? Nei, det typiske kan like gjerne være det atypiske: at det vi måtte holde frem som et eksempel unndrar seg kategorien, og følgelig rokker ved det fundamentet vi i mangel på en bedre betegnelse abstraherer og kaller eksemplets makt. Visjonsdiktet er ingen idéhistorisk lyskaster, dets funksjon er ikke å lyssette det området det tilhører. Og apropos lys: kan hende er det maktpåliggende å unngå denne koblingen mellom lys og visjon. Hvordan kom lyset inn i bildet? Hvorfor har vi lagt oss til den vane å forestille oss den visjonære – seeren – som en opplyst skikkelse? Maktpåliggende. Og likevel, før vi får sukk for oss: lyset kommer inn i bildet. Antwerpen innledes med følgende to strofer: «En tidlig vinterdag; / Paris, rue Jean-Pierre Timbaud, januar 2006, / morgengry, gyllen lød, gaten var / opplyst av gatelykter og lamper, kulørte / lysapparater i vaseform, fragmentariet // av en by, sydd sammen av metrolinjer og kanaler – rør, / åpne avløp og ganger, ledninger: rotsystemets moderne habitus.» Solen er i ferd med å våkne, det gylne viser seg – bokstavelig talt – i et spenn mellom den såkalte naturen og den såkalte kulturen: morgengry og gate. Deretter gatelykter, lamper og lysapparater – som om solen ikke strekker til, ja, som om lyset må ha hjelp for å kunne lyse. Det gryr av dag, men i 2006, «i vår tid», har lyskilder lenge vært et spørsmål om elektrisitet («kultur»). Gaten. Byen. Er dette Paris? Er dette rue Jean-Pierre Timbaud? Et område det er mulig å lokalisere, mulig å identifisere? Nei, ikke på en tidlig vinterdag. Lyset er ingen overordnet metafor; lyset kan like gjerne være en del av fragmentariet, eller, for å si det mer bastant, og med lysets egne abstrakte ord: fragmentariet belyser lyset. Vinteren er et like viktig «kjennetegn» – vinteren og dens litterære historie: historien om forskjellige former for ironi. Bør vi dvele ved dette litteraturhistoriske «kjennetegnet»? Våger vi, her og nå, å fremsette den påstand at diktets første verselinje – første visjonslinje – bringer bud om en form for ironi? Eller vil en slik påstand være ensbetydende med å ta en litterær referanse – og i dette tilfelle også en genremessig referanse – for gitt? Igjen: fragmentariet, dette ene ordet som inngir forestillinger om et samlingssted, et arkiv, en utstilling, et museum, et bibliotek … Hvor mye kan fragmentariet romme? Hvor mange fragmenter? Referanser? «[…] fragmentariet av // en by, sydd sammen av […]»; det er her vi for alvor får øynene opp for visjonens «kjennetegn»: her, på det stedet der diktet lar ideene fare og åpner for sansning, ren sansning. Tingene – tingene og en høyst materiell verden – gir seg til kjenne. En visjonær fremstilling av materien? Eller en materiell fremstilling av visjonen? Vi ser ikke bort fra at ironien krever sin rett og sier både det ene og det andre – en tidlig vinterdag, mens solen er i ferd med å våkne.

 

Leif Høghaug

Hooshyar Ansârifar

Paal Bjelke Andersen

Ali Reza Behnâm

Paal Bjelke Andersen

Gunnar Berge

Jonas (J) Magnusson

Christophe Hanna

Gunnar Berge

Arve Kleiva

Audun Lindholm

Klimakrisen

Olga Ravn

Franck Leibovici

Gunnar Berge

Eileen Myles

Mathias Danbolt

Solmaz Naraghi

Paal Bjelke Andersen

Erlend Nødtvedt

Cathrine Strøm

Politikk Poetikk Praksis

Politikk Poetikk Praksis

Lars Mikael Raattamaa

Lyra Ekström Lindbäck

Olga Ravn

Susanne Christensen

Daniela Seel

Susanne Christensen

Mazdak Shafieian

Leif Høghaug

Lars Skinnebach

Olga Ravn

Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Jenny Tunedal

Julie Sten-Knudsen

Andreas Töpfer

Audun Lindholm

Aina Villanger

Ane Nydal

Miia ToivioMiia Toivio">Miia ToivioMiia Toivio

Leevi Lehto

Att bli ved I og IIAtt bli ved I and II

Fredrik Nyberg

ChateauxChateaux

Beata Berggren, Martin Högström, Peter Thörneby

Falsche FreundeFalsche Freunde

Uljana Wolf

Happiness: Poems After RimbaudHappiness: Poems After Rimbaud

Sean Bonney

Spit TempleSpit Temple

Cecilia Vicuña

Tarnac, un acte préparatoireTarnac, un acte préparatoire

Jean-Marie Gleize

-->

Audiatur Waste Land er en poesibiennale som arrangeres 12. til 15. april i Bergen. Dette er femte gang Audiatur – Festival for ny poesi avholdes, første gang var i 2003. Festivalen har i 2005, 2007 og 2009 publisert omfattende kataloger som er tilgjengelige gjennom Audiatur bokhandel.

I år tar festivalen udgangspunkt i T.S. Eliots berømte dikt «The Waste Land» (1922), et dikt som i stor grad består av sitater («a heap of broken images»), et ikonisk modernistisk dikt formet som et apokalyptisk kor av stemmer. Audiatur Waste Land er ikke en hyllestfestival til et kanonisert verk, men vi ønsker å bruke diktet som konseptuelt rammeværk, som inspiration og som «ryggrad» i programmet. I forbindelse med festivalen produseres et innholdsrikt programhefte, to oversettelser av fransk og iransk poesi og siden en festivalavis som samler dokumentation og materiale i etterkant av festivalen. Politikk Poetikk Praksis vil være tilstede under festivalen og både blogge og spontanprodusere materiale. Med deltakere fra Iran, Frankrike, Tyskland, USA, Norge, Sverige, Finland og Danmark presenterer Audiatur Waste Land fire dager med oplesninger, forelesninger, konsert, utstilling, performance, paneldebatter med mere på sentrale steder i Bergen.

I etterkant av Audiatur Waste Land holdes ytterligere to arrangementer i 2012: I Oslo 25. mai inviterer vi i samarbeid med Folkebiblioteket og Deichmanske bibliotek, avd. Grünerløkka til et møte med den fransk-amerikanske forleggeren, litteratur- og kulturteoretikeren Sylvère Lotringer kjent fra forlaget Semiotext(e) og 21. juli kommer litteraturprofessoren og avantgardespesialisten Marjorie Perloff til Bergen.

Velkommen!

Arbeidsgruppen består i 2012 av Karl Larsson, Cathrine Strøm, Martin M. Sørhaug, Simen Hagerup, Paal Bjelke Andersen, Thomas Lundbo og Susanne Christensen.